Det er en kjølig junikveld ved den lille stallbygningen i Leirbekkvegen på Fannrem. Åge Kristiansen saler opp, mens han snakker seg varm om islandshestens mange fortrinn.
Førstegangsryttere klar for eventyr
Artikkelforfatteren har vært med Åge på ridetur et par ganger før, men denne gangen har jeg fått med meg både ektefelle Kristin Broholm og venneparet Berit Syrstad og Jostein Wiggen fra Skaun. Ingen av dem har nevneverdig erfaring på hesteryggen, og er spent på hva ettermiddagen vil bringe.
– Jeg har vært på ridetur i Stugudalen, men det er mange år siden, sier Berit forsiktig. Hun forsøker å legge prestasjonslista lavt overfor sine medryttere.
– Jeg tror aldri jeg har sittet på en hest før, sier Jostein uvanlig spak til han å være, mens han med et flakkende blikk forsøker å søke fortrolighet med Kiljan, som skal bære hans knappe 0,1 tonn de neste timene.
Han synes åpenbart synd på hesten og angrer på at han forsynte seg grovt av alle måltidene gjennom vinteren.
Kristin er som vanlig mer offensiv og mener at TV-seriene om Silkesvarten og et lass av støvete westernfilmer gjennom årene har gitt henne det hun trenger av kunnskap for at dette skal gå bra.
Åge har plukket ut fire fine hester til kundene sine, hester som skal passe den enkelte rytter.
– Steinar får den villeste, flirer han. Saga er en sprek dame.
Historie og hestekrefter
Åge tar seg god tid og lar hver rytter få mulighet til å skape kontakt med hesten han har valgt. Først gjennom å børste hestene grundig, deretter å sale opp og gjøre hvert sitt framkomstmiddel klar for ridetur. Så på med hjelm, før hestene leies rolig ut på tunet.
Heldigvis er islandshesten relativ liten, så det går helt greit selv for folk i sin beste overgangsalder å komme seg på.
– Ofte er mankehøyden bare 130 til 145 centimeter, men til gjengjeld har den en kompakt kropp, med et stort hode og særdeles våkne øyne, forteller Åge, mens han hjelper Berit opp i salen.
En robust turkamerat
Rasen er kjent for den lange og frodige manen og ditto hale, og ikke minst for sitt gode lynne. Den er intelligent, hardfør og har godt gemytt, noe som gjør den til en utmerket ridehest for både barn og voksne. Hesten er også kjent for å være modig og selvsikker, ikke ulikt Kristin, som også har kommet seg opp i salen, om enn med et mer skeptisk uttrykk i fjeset nå.
Langs stier i et kupert terreng
Siden 2004 har Åge drevet Leirbekken Islandshester, der han tilbyr rideturer i nærområdet, hovedsakelig i Kvålemarka, et flott kulturlandskap mellom Kvålsjårvegen og Sikavassdraget. Skogkledde åsrygger og store åpne grasområder, som er beiteområder for sau. I tillegg er det krydret med myr og små vatn som gir varierte naturopplevelser på hesteryggen.
Åge og Fjaler leder an i den lille troppen. Det går i variert tempo og ulike gangarter. Saga har svært lyst til å passere høvdingen i front, men hesteeieren kommanderer meg bryskt og bestemt om å roe ned på tempoet. Hopalong Cassidy tør ikke annet.
Tølt og flyvende pass
– Islandshesten er såkalt fem-gjenger. I tillegg til skritt, trav og galopp behersker den både pass og tølt, forklarer Åge pedagogisk. Alle nikker mens de later som om de forstår forskjellen.
Åge forklarer at tølt er en firetakts gangart som er svært behagelig for rytteren på grunn av sin jevnhet og mangel på vertikale bevegelser.
– Det kjenner dere vel? roper Åge. Det mumles bare noe uforståelig i baktroppen.
Passgang, også kjent som skeið eller «flyvende pass», er en rask gangart der hesten beveger bena på samme side samtidig.
– Det må vel være omtrent som å se den mannlige delen av kongefamilien vår på tur, hvisker jeg til Jostein.
Sammenligningen er sikkert dårlig og upassende, men Jostein presser fram et svakt smil, mens han tørker vekk noen svetteperler fra panna.
Reddet av gongongen
De fem islandshestene tølter taktfast langs grusvegen i retning Mjovatnet, før Åge kommanderer førstereisrytterne inn på rekke og åpner ei grind slik at hestene får tilgang til det kuperte skogsterrenget. En smal sti, tråkket opp av hest gjennom mange år kommer til syne.
– Ja, de er kjent her alle sammen. Hestene kunne nesten gått ruta i blinde, sier Åge.
Langt inne i marka er det satt opp en gapahuk. Der er det både grillmuligheter og muligheter for en kaffekopp. Åge smetter atletisk og lett av sin hest, mens vi andre strever litt mer med å komme ut av stigbøylene, før vi takknemlige kjenner moder jord under føttene igjen. Puh!
Bærekraft og dyrevelferd
Mens hestene står bundet fast like ved, forteller Åge litt om virksomheten han driver.
– Det er mange som vil på ridetur, etterspørselen er stor. For meg handler det om å posjonere ut slik at det blir gode opplevelser både for meg, hestene og kundene mine. I denne geskjeften må man være opptatt av både bærekraft og dyrevelferd.
Leirbekken Islandshester er godkjent hestevirksomhet gjennom Norsk hestesenter, som er en del av kvalitetssystemet i landbruket.
Internasjonalt miljø i hjertet av Orkland
At tilbudet er godt kjent langt utover Orklands grenser er gjesteboka i gapahuken et tydelig bevis på. Der er det hyggelige hilsener fra folk fra hele verden. En av de viktigste årsakene til det er kanskje kontakten med rideinteresserte fra NTNU-miljøet i Trondheim.
– Ja, her er alle kontinent representert, hovedsakelig kvinner, forteller Åge med et lurt smil.
Åge er folkehøgskolelærer og vant med alle slags mennesker. I tillegg er han en trivelig kar, som trives svært godt med folk fra andre land og kulturer.
Identitet og historie
Han forteller at islandshesten har en sterk kulturell betydning på Sagaøya i vest, der den har blitt et nasjonalsymbol. Hesterasen er tett knyttet til islandsk identitet og historie, og spiller en fremtredende rolle i litteratur og folklore.
– På Island verner de sterkt om hesterasen sin, den eneste som er tillat på øya. Dersom en hest tas med fra øya, får den ikke komme tilbake. De tar ingen sjanser på å utvanne rasen, sier Åge.
Uvante muskelgrupper og nye erfaringer
Etter fem timer på hesteryggen er vi tilbake ved stallen ved Leirbekkens bredder, litt støle i både bein og hofteparti. Det er tydelig at her er det uvante muskler som er tatt i bruk. Men opplevelsen har vært både spennende, lærerik og artig. Det er noe eget å sitte på hesteryggen og bli kjent med hestens bevegelser i det flotte terrenget i hjertet av Orkland.
«Alle var enige om at det hadde vært en fin tur», som det gjerne sto i mine stiloppgaver på 1970-tallet.
Vel hjemme samme kveld opprettet Kristin en Messenger-gruppe for de fire deltakerne – Ponniklubben. Dagen etter kom det melding fra Berit:
«Støl i hele kroppen i dag æ», ledsaget av et svettefjes i emoji-format.
Det var hun ikke alene om.
